Elever og motivasjon
Som leder og lærer i ungdomskolen er jeg opptatt av motivasjon hos elevene. Motivasjon er grunnlaget for læring hos elevene, og læring fører som kjent til mestring. Mestring gir økt motivasjon, som igjen fører til økt læringsutbytte og igjen gir økt mestring. Sirkelen er sluttet, og dette er en god sirkel. Motivasjon skal blant annet vi som underviser være med å stimulere, men noen ganger slår det meg at selv svært gode pedagoger sliter med å motivere, og da særlig i utgangspunktet elever som er svake.
Utfra min praksis på en Osloskole med svært ressursstreke er det ganske nytt at det finnes såvidt mange elever som mangler motivasjon til å arbeide med enkelte fag. Jeg tenker at kanskje er det noe ved vår tid som virker demotiverende for elevene i forhold til skolefag. Elevene i vårt land har en unik oppvekst med stimuli på alle bauger og kanter. Skolefagene er i konkurranse med dataspill, Facebook og Twitter som stimulerer elevene på en helt annen måten enn enkelte fag kan gjøre. På fritiden har eleven fullt opp med forskjellige interessante og stimulerende gjøremål, mange drar på  flere utenlandsreiser i året til spennende og eksotiske steder.
 Fag som krever systematisk og metodisk opplæring er kanskje fag som lider mest. Jeg tenker særlig på matematikk og fremmedspråk, hvor det må gjøres en viss egeninnsats eksempelvis  i form av å lære verb- bøyninger eller gangertabeller. Har det å lære seg (pugge) basisferdigheter fått en for høy terskel? Sliter skolen med dårlige odds fordi elevenes tid utenfor skolen er så mye mer interessant og kanskje også lærerik enn skolefagene kan tilby? Er skolen kjedeligere i den totale sammenheng nå sett fra elevenes ståsted  i forhold til  for  10 år siden? I så fall hva kan skolen gjøre?

.